Han så henne dypt inn i øynene. Stillheten var påfallende. "hva?", spurte han, "hva er det?". Hun bare smilte, så sjenert ned og ristet på hodet. Da han bøyde seg fram og kysset henne, sukket hun og smilte ennå mer. "Det var visst det", svarte hun. Da smilte han tilbake. "dette har jeg hatt lyst å gjøre i hele kveld, helt siden jeg traff deg".

"Ikke få dårlig samvittighet nå, vi ønsket det begge to".
Han var tankefull nå.
"Nei, jeg har ikke det", svarte han. "Jeg har ingenting å ha dårlig samvittighet for."
"Hvorfor ble vi ikke sammen forrige gang vi møttes?"
"Var det et alternativ? Hadde vi den kjemien da?"
"Ja, noe var det hvertfall. Kjemien var der."
"Ja, den var kanskje det, men jeg tror ikke vi var helt klare for det akkurat da."

Da hun våknet dagen etter med armene hans rundt seg, kjente hun et lite stikk av anger. Men da hun åpnet øynene, og så han smilte, både med munn og øyne, forsto hun at det var dette han ville. Likevel kunne hun ikke la være å tenke at han letet etter en unnskyldning for å avslutte forholdet han allerede var i. Og den unnskyldningen var hun selv.

Før hun gikk, kastet hun et blikk på senga. På puta lå det noen enkle svarte hår. Den som vanligvis lå med hodet på den puta var blond…
"La de være", sa han. "Det er kanskje best sånn."

På bussen på vei til jobb kunne hun ikke la være å tenke på glasset med lipglossen hennes på, den ekstra håndduken og den nye tannbørsten som lå på vasken på badet, flekkene på lakenet, og håret på puta.
Han hadde latt alt ligge slik, fordi han ønsket å bli avslørt. For å kunne velge den letteste veien ut.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende